Fredag kveld begynner å gå mot natt, byen bobler og er full av forventning. Jenter i alt for korte skjørt og alt for høye sko går skrikende i flokk, henger etter gutter i trange hvite skjorter, med glorete gullsmykker rundt de solariumsbrune halsene, nye bukser fulle av hull. Jeg kunne kanskje vært en av dem, men i kveld er jeg bare observatør. Ruslende langs Lille Lungårdsvann, mot Biblioteket, over veien og inn på Togstasjonen. Toget til Oslo står majestetisk og venter på passasjerene. Vi går om bord i toget, og finner plassene våre. Folk ser slitne ut, er klare for å sove. Noen har forberedt seg og har med datamaskiner proppfulle av nedlastede filmer og serier, andre har med egne puter og tepper. For et rart felleskap, vi sitter i en liten vogn og skal snart sove alle sammen side om side. Heldigvis sitter jeg ikke med en fremmed, så rart det er å dele noe så intimt som søvnen med en helt ukjent? Folk kommer strømmende de fire siste minuttene før avgang. Kupeene fylles opp og jeg tenker på Agnar Mykle. I Lasso Rundt Fru Luna starter romanen ved at han setter seg på nattoget for å dra hjem til sin yngre bror Balders begravelse. På denne turen rulles hele hans historie opp og utgjør romanen. ”Aldri reiste en nordmann med nattog for sin fornøyelses skyld.” skriver han, og jeg lurer på om det fremdeles er noen som har reist med nattoget kun for fornøyelsens skyld? Kanskje russerne som sitter i samme vogn som oss. De drikker øl og sprit og ler, de forteller grove og drøye historier på russisk, i alle fall føler jeg det, de ler på den måten man gjør når menn forteller grove historier. Er de her for fornøyelsens skyld? De har ingen planer om å sove i alle fall. Serveringen er åpen hele natten og det ser ut som de har tenkt å benytte seg av det. Jeg lurer på hva Agnar Mykle hadde tenkt om han kom inn i denne rølpevognen. De skrikende russerne, og alle de åndsfraværende unge menneskene som sitter å stirrer ned på hver sin lille lysende skjerm. Jeg lukker øynene, prøver å ignorere de grove latterutbruddene. Men plutselig blir det stille. Det russiske drikkegildet har støtt på problemer, de har ikke billetter. Konduktøren sier med sunnmørs-aksent ”If you don’t have ticket or money, you cant sit on the train”. Russerne svarer aggressivt på dårlig engelsk og nekter å forlate festen sin. Konduktøren spør høflig igjen, men ikke denne gangen heller vil de av. Han må ha kontaktet politiet, for når vi stopper på Gulen står det politimenn på stasjonen som venter på russerne. Folk ser på hverandre med et lettet blikk, sånn ”Uff, det var ubehagelig, godt å få de bråkmakerne av toget, nå kan vi endelig slappe av”. For vi tolerer ikke så mye på et nattog, vi skal sove. Vi er ikke her for fornøyelsens skyld. Vi sover oss av gårde til en ny by.