Myke toner slynger seg bortover rommet og treffer trommehinnen min. TV-skjermen viser bilde av frodig natur og en vakker jente som vandrer i landskapet.  Det er rett før jeg begynner å grine. Jeg blir så rørt. Kombinasjonen av storslått natur og høye fjell, en vakker jente og de herlige tonene gjør meg mo i knærne. Jeg blir lykkelig.

Men herregud så flau jeg blir, med tanke på at dette er en reklame for Kvikk Lunsj. Jeg skammer meg for at en reklame får meg til å grine nasjonalromantiske tårer. Søren altså.

Jeg liker jo ikke 17. mai engang! Jeg blir litt uvel av så masse nasjonalromantikk. Jeg syns det blir litt for mye av det gode. Det er litt utdatert å elske landet sitt.  

Er det en ting som opptar meg, så er det våre nye landsmenn. Jeg brenner for integreringspolitikk. Det stammer fra min tid som innvandrer i Spania. Jeg vet ikke om så mange er klar over det, men vi feiret 17. mai veldig høylytt i Spania. Alle de norske tok på seg finstasen, bunadene og snippkjolene, og gikk i tog gjennom de små gatene i den lille spanske kystbyen. Det verste var at de spanske syntes det var kjempegøy! De ble med på det! Kan du tenke deg, her kommer de norske innvandrerne og invaderer landsbyen deres, og de likte det.

Hva hadde nordmenn gjort dersom noen somaliere fant ut at de skulle gå i tog og feire deres høytider? Det hadde blitt ein skandale! Frp hadde nok mobilisert et demonstrasjonstog mot det somaliske toget, Krf hadde nok gått hardt ut i media og hevdet at «Norge er et kristent land» og mannen i gata hadde blitt så emosjonelt splittet at ingen hadde visst helt hva de skulle gjøre. Det er det som er feil med Norge i dag!

Vi tar oss til rette over hele verden, vi er så stolte av å være norske. Det er helt ok å være stolt av bakgrunnen sin, men krever vi for mye monopol på den norske nasjonalfølelsen? Det ser ut som om at det bare er en med lys hud og norske foreldre som kan kalle seg «ordentlig» nordmann. Det går til dels greit for de som er fra Europa også (men for all del ikke romfolket!).

Rap-gruppen Karpe Diem vet å sette gode ord på følelsene mine:

De bor der du bor og det begynner å bli farlig

for i går kom dattra di hjem med en som heter Ali.

Nordmenn er livredde for å bli fratatt retten til å elske Norge.

Sangen «Kunsten å være inder» av Karpe Diem er skrevet av Chirag Patel. Han er en andregenerasjons innvandrer med sterke meninger om akkurat dette som har med nasjonalfølelse å gjøre.

Født og bor i ett land du vil ha meg ut av,

pass deg, pass deg bunad blir burka.

Jeg lurer på hvordan det ble sånn. Er vi så nasjonalromantiske at vi nesten blir rasistiske? Hvordan har det seg at jeg nesten gråter når jeg ser bilder av fjorder og fjell, men ikke takler 17. mai? Bare jeg tar toget fra Bergen til Oslo blir jeg helt trollbundet av naturen og jeg ønsker nesten at alt bare var mitt.

Men for å si det sånn, Oslo er ikke så fin at jeg vil ha den for meg selv.

Jeg ønsker så inderlig at alle skal føle seg velkommen i Norge og at alle kan ha «rett» på å feire 17. mai. For akkurat nå føler jeg meg bare litt satt ut av all den fremmedfrykten som er på ferde i så mange av debattene her til lands. Må jeg reise til Spania før jeg føler meg norsk igjen?

----------------

Frekvens er kulturavisen av og for unge i Bergen. Kulturavisen viser de unge vei inn i byensallsidige kulturopplevelser og gjennom Frekvens vil ungdommen få informasjon om altfra politikk og samfunn, spisetips, boktips, filmstoff, konserter, scenekunst, mote, kunstog arkitektur, debatt m.m samt en oppdatert kulturkalender som gir unge kulturbrukere enmulighet til å planlegge sine kulturaktiviteter.

Les mer om Frekvens her: http://ungfrekvens.no/