Myke toner slynger seg bortover rommet og treffer trommehinnen min. TV-skjermen viser bilde av frodig natur og en vakker jente som vandrer i landskapet.  Det er rett før jeg begynner å grine. Jeg blir så rørt. Kombinasjonen av storslått natur og høye fjell, en vakker jente og de herlige tonene gjør meg mo i knærne. Jeg blir lykkelig.

Men herregud så flau jeg blir, med tanke på at dette er en reklame for Kvikk Lunsj. Jeg skammer meg for at en reklame får meg til å grine nasjonalromantiske tårer. Søren altså.

Jeg liker jo ikke 17. mai engang! Jeg blir litt uvel av så masse nasjonalromantikk. Jeg syns det blir litt for mye av det gode. Det er litt utdatert å elske landet sitt.  

Er det en ting som opptar meg, så er det våre nye landsmenn. Jeg brenner for integreringspolitikk. Det stammer fra min tid som innvandrer i Spania. Jeg vet ikke om så mange er klar over det, men vi feiret 17. mai veldig høylytt i Spania. Alle de norske tok på seg finstasen, bunadene og snippkjolene, og gikk i tog gjennom de små gatene i den lille spanske kystbyen. Det verste var at de spanske syntes det var kjempegøy! De ble med på det! Kan du tenke deg, her kommer de norske innvandrerne og invaderer landsbyen deres, og de likte det.

Hva hadde nordmenn gjort dersom noen somaliere fant ut at de skulle gå i tog og feire deres høytider? Det hadde blitt ein skandale! Frp hadde nok mobilisert et demonstrasjonstog mot det somaliske toget, Krf hadde nok gått hardt ut i media og hevdet at «Norge er et kristent land» og mannen i gata hadde blitt så emosjonelt splittet at ingen hadde visst helt hva de skulle gjøre. Det er det som er feil med Norge i dag!

Vi tar oss til rette over hele verden, vi er så stolte av å være norske. Det er helt ok å være stolt av bakgrunnen sin, men krever vi for mye monopol på den norske nasjonalfølelsen? Det ser ut som om at det bare er en med lys hud og norske foreldre som kan kalle seg «ordentlig» nordmann. Det går til dels greit for de som er fra Europa også (men for all del ikke romfolket!).

Rap-gruppen Karpe Diem vet å sette gode ord på følelsene mine:

De bor der du bor og det begynner å bli farlig

for i går kom dattra di hjem med en som heter Ali.

Nordmenn er livredde for å bli fratatt retten til å elske Norge.

Sangen «Kunsten å være inder» av Karpe Diem er skrevet av Chirag Patel. Han er en andregenerasjons innvandrer med sterke meninger om akkurat dette som har med nasjonalfølelse å gjøre.

Født og bor i ett land du vil ha meg ut av,

pass deg, pass deg bunad blir burka.

Jeg lurer på hvordan det ble sånn. Er vi så nasjonalromantiske at vi nesten blir rasistiske? Hvordan har det seg at jeg nesten gråter når jeg ser bilder av fjorder og fjell, men ikke takler 17. mai? Bare jeg tar toget fra Bergen til Oslo blir jeg helt trollbundet av naturen og jeg ønsker nesten at alt bare var mitt.

Men for å si det sånn, Oslo er ikke så fin at jeg vil ha den for meg selv.

Jeg ønsker så inderlig at alle skal føle seg velkommen i Norge og at alle kan ha «rett» på å feire 17. mai. For akkurat nå føler jeg meg bare litt satt ut av all den fremmedfrykten som er på ferde i så mange av debattene her til lands. Må jeg reise til Spania før jeg føler meg norsk igjen?

----------------

Frekvens er kulturavisen av og for unge i Bergen. Kulturavisen viser de unge vei inn i byensallsidige kulturopplevelser og gjennom Frekvens vil ungdommen få informasjon om altfra politikk og samfunn, spisetips, boktips, filmstoff, konserter, scenekunst, mote, kunstog arkitektur, debatt m.m samt en oppdatert kulturkalender som gir unge kulturbrukere enmulighet til å planlegge sine kulturaktiviteter.

Les mer om Frekvens her: http://ungfrekvens.no/

Me bur i eit fritt land, å her er så fritt at ein ikkje veit kor ein skal gjere av seg. Ein lærer at ein er heldig, at demokratiet og velferda ikkje har kome eller kjem til å kome av seg sjølv, og sjølvsagt er det sant, ein kan bli heilt matt av å minne seg sjølv om kor sant det er, og korleis alle moglegheiter ligg til rette framfor ein, her kan ein studere eller få seg arbeid, ein er ikkje eit fastlåst medlem av nokon samfunnsklasse, ein treng ikkje bli til foreldra sine dersom ein helst vil unngå det, den einaste som kan avgrense framtida er ein sjølv. Såpass fritt står det til. Og så kan ein minne seg sjølv om at folk også har levd til andre tider og i andre land. Daniil Kharms heitte ein diktar som levde i Sovjetunionen, då Stalin rådde og alt som kom på trykk og alle tiltak for tenking og nye måtar å sjå tinga på blei strengt kontrollert og sensurert. Folk blei innebura eller sendt til gokk. Kharms skreiv og skreiv, men fekk bare eit einaste dikt på trykk mens han levde. Han blei fengsla fleire gonger, og forvist til Kursk. Han skreiv fram kjensler av absurditet, og synst menneskelivet ikkje var anna enn ei latterleg kollbøtte. Skriftene hans liknar kanskje tull og vas ved fyrste augekast, men bakom der finst også eit alvor, om fråver av fridom, om ord og folk truga av forsvinning:

Det var en gang en rødhåret mann som ikke hadde øyne eller ører. Hår hadde han heller ikke, så rødhåret var en sannhet med modifikasjoner.

Snakke kunne han heller ikke, fordi han ikke hadde munn. Nese hadde han heller ikke.

Han hadde ikke engang armer eller bein. Noen mage hadde han heller ikke, ingen rygg hadde han, og ingen ryggrad, og ikke noen slags innvoller heller. Han hadde ingenting! Så, det er umulig å skjønne hvem det var.

Det er vel best at vi ikke snakker mer om han.

Jeg har forstått at det finnes noe som heter rosablogger. Selv om jeg ikke helt forstår konseptet, ser jeg for meg glitrende, offentlige dagbøker som handler om sexy müsli, agurkskiver formet som hjerter, dyre tights og små, hvite hunder med navn som Sofapus. Altså de viktige tingene i livet. Eller kanskje ikke. Siden temaet for mai på skriv.no er ”frihet”, vil jeg gjerne fortelle om Kareem Amer fra Egypt, som for tiden bor i Bergen. Kareem er nemlig et levende bevis på at det finnes en annen og mer forpliktende form for blogging enn den som handler om syntetiske vesker, det finnes en blogging på liv og død. Kareem Amer, 28 år gammel, har allerede tilbrakt fire av sine beste år i et egyptisk fengsel. Hvorfor? Fordi han blogget. Kareem Amer, 28 år gammel, har blitt torturert. Hvorfor? Fordi han blogget. Kareem skrev sin ærlige mening om president Mubarak, Kareem la ingenting i mellom da han kritiserte makthaverne. Det skulle koste ham dyrt. I dag er Kareem heldigvis i trygghet i Bergen. Han har fått status som fribyforfatter, som er en internasjonal ordning for forfulgte forfattere som inviteres til et fristed der de kan fortsette skrivingen. Kareem sitter i dag et par kontorer bortenfor meg på biblioteket i Bergen og skriver på en bok om sine opplevelser. Vi er jevngamle. Hver gang vi møtes i gangen går det et gufs gjennom meg, jeg blir nesten flau over kontrasten mellom hans og mitt liv. Denne fyren som er akkurat like gammel som meg har allerede sittet fengslet i årevis. I mitt forfatterliv har jeg har knapt opplevd en refusjon, mens denne fyren har blitt torturert, som et direkte resultat av sine ytringer. Det finnes faktisk folk som risikerer alt for å si sin mening. Og da er det lite man kan gjøre annet enn å ta av seg hatten. Denne går ut til Kareem.

Les mer om Kareem Amer:

http://www.icorn.org/articles.php?var=408

http://en.wikipedia.org/wiki/Kareem_Amer

Hei, har du noen gang spist deg i hel på en båt som står i ro, det var i fjor, da vi, altså, oss to, stod på taket å tenkte at vi skulle hoppe ned å prøve på nytt, vil vår verden, våre gater, våre hus se anderledes ut om vi var skadet, fordi forhåpentligvis da vil ikke vi lenger være de samme, kanskje kunne vi da finne sammen igjen.

Dette skrev jeg for lenge siden, det er lenge siden, men nå er jeg enda lenger  vekk, jo lenger vekk jeg kommer jo klarere blir den eller det jeg forlot, om jeg svever rundt for alltid vil jeg da en gang komme tilbake der det begynte, snakkes, finner deg i en form, sees, på nytt, og når jeg har det vondt, vil jeg ikke noe særlig, ikke bli frisk, ingenting, bare at du skal føle det samme, uansett nå er jeg snart framme, ha det, eventuelt hei.