Hei alle sammen.
Frem til jul er det vi to, Pedro Carmona-Alvarez og John Olav Nilsen, som skal være moderatorer for Skriv.no, og i den anledning er det et par ting vi har lyst til å si.
- Vi vet at mange av dere der ute er interessert i det å skrive. Vi vet at det også er vanskelig å vite hvorfor man skriver, hva som er vitsen med det, og ikke minst: vi vet at mange av dere stiller dere spørsmål som: Er dette bare drit? Hvem skal gidde å lese sånt? Hvorfor?
- Vi har begge vært unge mennesker som skriver. John Olav i Loddefjord og Pedro på Kolbotn, for hundre år siden. Vi vet begge at vi på et eller annet tidspunkt ble interessert i hva språk kunne gjøre, hva det kunne være.
- Vi tror på folk som skriver. Vi heier på alle som liker å sette seg ned foran et blankt ark.
- Vi tror at Skriv.no kan bli et fantastisk sted. Vi skal lese tekstene deres og prøve å kommentere dem. Vi skal prøve å tipse dere om ting vi tror dere kan like å se eller lese eller høre.
- Vi vil at Skriv.no skal være der man ikke bare deler det dere skriver med oss, men med hverandre. Vi tenker oss et sted der tekster får ha et liv, men der det også er rom for å tipse hverandre om ting. Bøker, filmer, plater, låter.
- Vi har lyst til å hjelpe dere. Å skrive er det frieste man kan gjøre. I skriften kan man være hvem som helst, hvor som helst. Og her inne skal det være rom for alt det dere vil.
- Men uten deres tanker og meninger om dette, kommer vi ingen steder. Derfor har vi tenkt å invitere dere på et møte:
Mandag 16. september kl 18 - 20 kommer vi til å være på Litteraturhuset.
Vi vil at dere skal komme og møte oss. Vi kommer til å snakke litt om hva vi driver med og hva vi tenker om denne digitale skrivestuen. Men viktigst av alt: vi vil høre hva dere kunne tenke dere å gjøre, hva dere savner, hva dere vil ha. Tips, tanker, forslag. Kom, kom.
En stor hilsen fra John Olav Nilsen og Pedro Carmona-Alvarez.
_____________________
(Det er dessverre kun plass til 30 personer, så de 30 første som melder seg på med andre ord)
jeg var vel bare et barn
når de sa vær en mann
så jeg begravde min uskyldighet
alene i en trappeoppgang
det var en forferdelig sommer
mammas lillegutt ble et monster
jeg bare gjorde mitt
(og du fikk) ti år med høst i hodet ditt
stedet du bor
er blitt en måte å tenke på
hva er det du tenker på
når du står der å venter på
at noen skal komme
og gjøre grønne øyne blå
men betongen skal bli farger
før vi er ferdig vi så
så ser du lyset eller snør det i april
betaler med kroppen for å føle meg fri
så jeg skriker jeg har ingenting å si
jeg vil bare være for jeg har ungenting å bli
fikk du aldri leke ferdig
blir du aldri ferdig
du har noen fyrstikker
og jeg har litt liv
jeg tok på deg
og du tok meg på ordet
vi ville bare være
og nå brenner hele skogen
kanskje var det faren
men trolig var det moren
sporene blir lest
og svarene forvinner helt
folk som skinner ja som skinner som deg
må en gang vil en dag
folk som skiner ja som skiner som oss
må forsvinne vil forsvinne
så ser du lyset eller snør det i april
betaler med kroppen for å føle oss fri
så du skriker du har ingenting å si
du vil bare være for du har ingenting å gi
det var et fint dikt
Fredag kveld begynner å gå mot natt, byen bobler og er full av forventning. Jenter i alt for korte skjørt og alt for høye sko går skrikende i flokk, henger etter gutter i trange hvite skjorter, med glorete gullsmykker rundt de solariumsbrune halsene, nye bukser fulle av hull. Jeg kunne kanskje vært en av dem, men i kveld er jeg bare observatør. Ruslende langs Lille Lungårdsvann, mot Biblioteket, over veien og inn på Togstasjonen. Toget til Oslo står majestetisk og venter på passasjerene. Vi går om bord i toget, og finner plassene våre. Folk ser slitne ut, er klare for å sove. Noen har forberedt seg og har med datamaskiner proppfulle av nedlastede filmer og serier, andre har med egne puter og tepper. For et rart felleskap, vi sitter i en liten vogn og skal snart sove alle sammen side om side. Heldigvis sitter jeg ikke med en fremmed, så rart det er å dele noe så intimt som søvnen med en helt ukjent? Folk kommer strømmende de fire siste minuttene før avgang. Kupeene fylles opp og jeg tenker på Agnar Mykle. I Lasso Rundt Fru Luna starter romanen ved at han setter seg på nattoget for å dra hjem til sin yngre bror Balders begravelse. På denne turen rulles hele hans historie opp og utgjør romanen. ”Aldri reiste en nordmann med nattog for sin fornøyelses skyld.” skriver han, og jeg lurer på om det fremdeles er noen som har reist med nattoget kun for fornøyelsens skyld? Kanskje russerne som sitter i samme vogn som oss. De drikker øl og sprit og ler, de forteller grove og drøye historier på russisk, i alle fall føler jeg det, de ler på den måten man gjør når menn forteller grove historier. Er de her for fornøyelsens skyld? De har ingen planer om å sove i alle fall. Serveringen er åpen hele natten og det ser ut som de har tenkt å benytte seg av det. Jeg lurer på hva Agnar Mykle hadde tenkt om han kom inn i denne rølpevognen. De skrikende russerne, og alle de åndsfraværende unge menneskene som sitter å stirrer ned på hver sin lille lysende skjerm. Jeg lukker øynene, prøver å ignorere de grove latterutbruddene. Men plutselig blir det stille. Det russiske drikkegildet har støtt på problemer, de har ikke billetter. Konduktøren sier med sunnmørs-aksent ”If you don’t have ticket or money, you cant sit on the train”. Russerne svarer aggressivt på dårlig engelsk og nekter å forlate festen sin. Konduktøren spør høflig igjen, men ikke denne gangen heller vil de av. Han må ha kontaktet politiet, for når vi stopper på Gulen står det politimenn på stasjonen som venter på russerne. Folk ser på hverandre med et lettet blikk, sånn ”Uff, det var ubehagelig, godt å få de bråkmakerne av toget, nå kan vi endelig slappe av”. For vi tolerer ikke så mye på et nattog, vi skal sove. Vi er ikke her for fornøyelsens skyld. Vi sover oss av gårde til en ny by.
Veldig fin og stemningsfull tekst!
Jeg har begynt på denne teksten kanskje fem ganger. Skrevet «Frihet» på toppen av siden og sett at ordtelleren står stille. En gang var jeg oppe i femten ord, det var fint. Det er noe helt særegent med denne typen skrivesperre, jeg vet at jeg vil skrive, alle ideene er i hodet mitt, men når jeg skal få dem ned på papiret høres det bare dumt ut.
Mine meninger og tanker rundt frihet er kanskje ikke så nyskapende, frihet har jeg alltid hatt i stor grad. Jeg har levd et såpass godt liv hittil at frihet for meg er noe som er udiskuterbart, noe som er like naturlig som å puste. Min frihet har bare blitt tatt bort med husarrester, og det har bare skjedd én gang. Da hadde jeg kranglet med min mor en hel morgen. Og som straff måtte jeg være inne hele dagen og ikke få lov til å gå på premieren av Olsenbanden Jr- filmen. Jeg var 9, og dette var store greier. Men på en eller annen måte klarte jeg det likevel, og fikk autografen til han ene. Og jeg hang den på veggen. Så du skjønner, jeg har alltid hatt en veldig stor frihet.
Som kvinne gjør det meg glad å ha frihet til å dra på Olsenbanden Jr. filmen, uten å måtte ta på meg mer enn en regnjakke. Og det gjør meg glad at jeg kunne ha kritisert samfunnet vårt, og det jeg hadde fått tilbake var ord. Ikke handlinger.
Så det å skrive om frihet er veldig fint, for frihet er jo noe av det viktigste som finnes.
Jeg er veldig glad for at jeg nå har skrevet 303 ord. Selv om jeg også sikkert kunne publisert en tekst hvor det eneste ordet var «frihet». Fordi jeg er fri til å gjøre det.
Frihet er illusjonen om at du er herre i ditt eget liv. Men det er du ikke. Ingen er det. Følgelig er ikke friheten annet enn en illusjon, et selvbedrag vi klamrer oss til, et bedrag av samme type som den illusoriske antagelsen om at man skulle være den ene personen som stikker av med toppgevinsten i Eurojakcpot-trekningen. Bedrageren i deg ignorerer matematikkens grusomme jernnevne som brutalt fastslår at det er tre ganger større sannsynlighet for at du, som ateist, blir religiøs, du blir kristen i den katolske kirken, og du blir også kanonisert som helgen. Et lignende selvbedrag er å innbille seg at man er et absolutt fritt menneske - uten verken bånd, restriksjoner eller grenser; man er et supermenneske hvor den eneste begreninsgen er fantasien. Innenfor dette rammeverket er alt mulig, tyngdekraften virker ikke på deg. Men slik er det ikke. Forutsatt at du ikke er født med en gullskje i munnen og en vegetasjonen i rektum som er hamret ut av det samme edle metall, er du nødt til å underkaste deg virkeligheten. Virkeligheten er den ekle dikotomien av frihet, for i virkelighetens verden er din verdi målt etter hvor vellykket du er som konsument, og for å være konsument, er du avhengig av penger. Ikke litt, ikke nok, men store mengder penger, for fra den dagen du må greie deg selv består livet av arbeid, arbeid og arbeid, for du skal bo, du skal leve, og du skal konsumere. Det kan du ikke velge bort. Gjør du det, dør du. Som død er du naturligvis fri, men kanskje ikke på den ønskede måte. I virkeligheten er du underlagt økonomiens og samfunnets lover, regler og forordninger i tillegg til de fysiske og biologiske lovene som har fulgt deg og formet deg siden før du ble født. Du kan selvfølgelig argumentere for at stjernestøvet du er bygget opp av har en grunnleggende frihet i seg selv, det er riktig, men også dette er underlagt de samme fysiske reglene og lovene som den tilfeldige sammensetningen av dette støvet, altså deg, nå - faktisk er. I tillegg til alt dette lever vi i en tid hvor absolutt alle dine bevegelser observeres og kartlegges. Bruker du din frihet til å ytre tanken din vil det kunne bli brukt mot deg, i all ettertid. Det finnes ingen angreknapp, det er ingen ting du kan gjøre for å motvirke det. Så, nei, din tanke er ei fri. Men jeg har frihet til å velge, sier du og rynker pannen. Ja, naturligvis har du det, men dine valg kan kun gjøres innenfor den rammen som andre har satt for deg. Du vil aldri kunne endre premissene for denne ramme, like lite som Hr. K. i Kafkas "Prosessen". Så frihet - det er og blir en illusjon.
Frihet er kanskje en illusjon på mange vis, særlig fordi vi er mer påvirkelige enn vi liker å tro, vi formes mye mer av det vi leser, det andre sier, av gener og oppvekst osv. enn vi kanskje er klar over. Valgene vi tar er ofte bassert på kunnskap vi ikke kan verifisere, kanskje til og med på kunnskap vi tror er korrekt, men ikke er det. Likevel er det jo ikke sånn av vi dermed ikke har noe vi skulle ha sagt med hensyn til å forme våre egne liv, eller andres, vi kan jo faktisk velge hvordan vi ønsker å behandle andre, hvordan vi ønsker å reagere, og hva vi vil prioritere i livene våre. Eller?
17.09.13 11:11
Kjempekjekt! Gleder meg til den er ferdig!:)