Hei alle sammen.

Frem til jul er det vi to, Pedro Carmona-Alvarez og John Olav Nilsen, som skal være moderatorer for Skriv.no, og i den anledning er det et par ting vi har lyst til å si.

 
-   Vi vet at mange av dere der ute er interessert i det å skrive. Vi vet at det også er vanskelig å vite hvorfor man skriver, hva som er vitsen med det, og ikke minst: vi vet at mange av dere stiller dere spørsmål som: Er dette bare drit? Hvem skal gidde å lese sånt? Hvorfor?
-   Vi har begge vært unge mennesker som skriver. John Olav i Loddefjord og Pedro på Kolbotn, for hundre år siden. Vi vet begge at vi på et eller annet tidspunkt ble interessert i hva språk kunne gjøre, hva det kunne være.
-   Vi tror på folk som skriver. Vi heier på alle som liker å sette seg ned foran et blankt ark.
-   Vi tror at Skriv.no kan bli et fantastisk sted. Vi skal lese tekstene deres og prøve å kommentere dem. Vi skal prøve å tipse dere om ting vi tror dere kan like å se eller lese eller høre.
-   Vi vil at Skriv.no skal være der man ikke bare deler det dere skriver med oss, men med hverandre. Vi tenker oss et sted der tekster får ha et liv, men der det også er rom for å tipse hverandre om ting. Bøker, filmer, plater, låter.
-   Vi har lyst til å hjelpe dere. Å skrive er det frieste man kan gjøre. I skriften kan man være hvem som helst, hvor som helst. Og her inne skal det være rom for alt det dere vil.
-   Men uten deres tanker og meninger om dette, kommer vi ingen steder. Derfor har vi tenkt å invitere dere på et møte:

Mandag 16. september kl 18 - 20 kommer vi til å være på Litteraturhuset.
Vi vil at dere skal komme og møte oss. Vi kommer til å snakke litt om hva vi driver med og hva vi tenker om denne digitale skrivestuen. Men viktigst av alt: vi vil høre hva dere kunne tenke dere å gjøre, hva dere savner, hva dere vil ha. Tips, tanker, forslag. Kom, kom. 

En stor hilsen fra John Olav Nilsen og Pedro Carmona-Alvarez. 

_____________________

Meld deg på her!

(Det er dessverre kun plass til 30 personer, så de 30 første som melder seg på med andre ord)

jeg var vel bare et barn

når de sa vær en mann

så jeg begravde min uskyldighet

alene i en trappeoppgang

det var en forferdelig sommer

mammas lillegutt ble et monster

jeg bare gjorde mitt

(og du fikk) ti år med høst i hodet ditt

stedet du bor

er blitt en måte å tenke på

hva er det du tenker på

når du står der å venter på

at noen skal komme

og gjøre grønne øyne blå

men betongen skal bli farger

før vi er ferdig vi så

så ser du lyset eller snør det i april

betaler med kroppen for å føle meg fri

så jeg skriker jeg har ingenting å si

jeg vil bare være for jeg har ungenting å bli

fikk du aldri leke ferdig

blir du aldri ferdig

du har noen fyrstikker

og jeg har litt liv

jeg tok på deg

og du tok meg på ordet

vi ville bare være 

og nå brenner hele skogen

kanskje var det faren

men trolig var det moren

sporene blir lest

og svarene forvinner helt

folk som skinner ja som skinner som deg

må en gang vil en dag

folk som skiner ja som skiner som oss

må forsvinne vil forsvinne

så ser du lyset eller snør det i april

betaler med kroppen for å føle oss fri

så du skriker du har ingenting å si

du vil bare være for du har ingenting å gi

Fredag kveld begynner å gå mot natt, byen bobler og er full av forventning. Jenter i alt for korte skjørt og alt for høye sko går skrikende i flokk, henger etter gutter i trange hvite skjorter, med glorete gullsmykker rundt de solariumsbrune halsene, nye bukser fulle av hull. Jeg kunne kanskje vært en av dem, men i kveld er jeg bare observatør. Ruslende langs Lille Lungårdsvann, mot Biblioteket, over veien og inn på Togstasjonen. Toget til Oslo står majestetisk og venter på passasjerene. Vi går om bord i toget, og finner plassene våre. Folk ser slitne ut, er klare for å sove. Noen har forberedt seg og har med datamaskiner proppfulle av nedlastede filmer og serier, andre har med egne puter og tepper. For et rart felleskap, vi sitter i en liten vogn og skal snart sove alle sammen side om side. Heldigvis sitter jeg ikke med en fremmed, så rart det er å dele noe så intimt som søvnen med en helt ukjent? Folk kommer strømmende de fire siste minuttene før avgang. Kupeene fylles opp og jeg tenker på Agnar Mykle. I Lasso Rundt Fru Luna starter romanen ved at han setter seg på nattoget for å dra hjem til sin yngre bror Balders begravelse. På denne turen rulles hele hans historie opp og utgjør romanen. ”Aldri reiste en nordmann med nattog for sin fornøyelses skyld.” skriver han, og jeg lurer på om det fremdeles er noen som har reist med nattoget kun for fornøyelsens skyld? Kanskje russerne som sitter i samme vogn som oss. De drikker øl og sprit og ler, de forteller grove og drøye historier på russisk, i alle fall føler jeg det, de ler på den måten man gjør når menn forteller grove historier. Er de her for fornøyelsens skyld? De har ingen planer om å sove i alle fall. Serveringen er åpen hele natten og det ser ut som de har tenkt å benytte seg av det. Jeg lurer på hva Agnar Mykle hadde tenkt om han kom inn i denne rølpevognen. De skrikende russerne, og alle de åndsfraværende unge menneskene som sitter å stirrer ned på hver sin lille lysende skjerm. Jeg lukker øynene, prøver å ignorere de grove latterutbruddene. Men plutselig blir det stille. Det russiske drikkegildet har støtt på problemer, de har ikke billetter. Konduktøren sier med sunnmørs-aksent ”If you don’t have ticket or money, you cant sit on the train”. Russerne svarer aggressivt på dårlig engelsk og nekter å forlate festen sin. Konduktøren spør høflig igjen, men ikke denne gangen heller vil de av. Han må ha kontaktet politiet, for når vi stopper på Gulen står det politimenn på stasjonen som venter på russerne. Folk ser på hverandre med et lettet blikk, sånn ”Uff, det var ubehagelig, godt å få de bråkmakerne av toget, nå kan vi endelig slappe av”. For vi tolerer ikke så mye på et nattog, vi skal sove. Vi er ikke her for fornøyelsens skyld. Vi sover oss av gårde til en ny by. 

Jeg har begynt på denne teksten kanskje fem ganger. Skrevet «Frihet» på toppen av siden og sett at ordtelleren står stille. En gang var jeg oppe i femten ord, det var fint. Det er noe helt særegent med denne typen skrivesperre, jeg vet at jeg vil skrive, alle ideene er i hodet mitt, men når jeg skal få dem ned på papiret høres det bare dumt ut.

Mine meninger og tanker rundt frihet er kanskje ikke så nyskapende, frihet har jeg alltid hatt i stor grad. Jeg har levd et såpass godt liv hittil at frihet for meg er noe som er udiskuterbart, noe som er like naturlig som å puste. Min frihet har bare blitt tatt bort med husarrester, og det har bare skjedd én gang. Da hadde jeg kranglet med min mor en hel morgen. Og som straff måtte jeg være inne hele dagen og ikke få lov til å gå på premieren av Olsenbanden Jr- filmen. Jeg var 9, og dette var store greier. Men på en eller annen måte klarte jeg det likevel, og fikk autografen til han ene. Og jeg hang den på veggen.  Så du skjønner, jeg har alltid hatt en veldig stor frihet.

Som kvinne gjør det meg glad å ha frihet til å dra på Olsenbanden Jr. filmen, uten å måtte ta på meg mer enn en regnjakke. Og det gjør meg glad at jeg kunne ha kritisert samfunnet vårt, og det jeg hadde fått tilbake var ord. Ikke handlinger.

Så det å skrive om frihet er veldig fint, for frihet er jo noe av det viktigste som finnes.

Jeg er veldig glad for at jeg nå har skrevet 303 ord. Selv om jeg også sikkert kunne publisert en tekst hvor det eneste ordet var «frihet». Fordi jeg er fri til å gjøre det.